Når angsten tar over. Jeg sliter med angst, noe jeg har gjort veldig lenge nå og jeg hater å snakke om det. Når jeg først fikk angst, så skjønte jeg ikke hva det var og slet veldig mye den tiden. Men jeg nektet å gå til en psykolog, fordi jeg visste ikke svaret på hva det var selv. Første gangen jeg fikk kjenne på angsten var på en jentetur til Rhodos. Denne turen må ha vært den jævligste turen noen sinne, jeg klarte ikke å kose meg og hadde det kjipt hele denne turen. Jeg bare gikk å gledet meg til vi skulle reise hjem igjen, jeg trodde jeg fikk denne følelsen av å være der.
Men når vi endelig kom tilbake hjem til Norge så følte jeg meg mye bedre allerede, men bare noen dager etter at vi hadde kommet hjem til Norge så kom denne ekle følelsen tilbake igjen. Jeg skjønte ingenting å trodde jeg bare fikk denne følelsen av å være i Rhodos, fordi jeg følte meg ikke trygg der. Men jeg fikk den samme følelsen av å være hjemme i Norge? Jeg slett veldig mye og til slutt kontaktet jeg legen min. Når jeg kom dit så tok vi noen prøver og pratet litt. Og da husker jeg at hun sa «Jeg tror du sliter med noe som heter angst». Jeg hadde hørt om angst, men trodde ikke det var så ille før jeg selv fikk det. Jeg var sykemeldt fra jobben min i flere måneder og til slutt måtte jeg ta meg sammen å snakke med en psykolog.
Det hadde jeg ikke så lyst til, men tvang meg selv til det. Jeg liker ikke å vise svakheten min til andre mennesker og jeg er så sta. Jeg skal alltid late som alt er bra og at jeg har det fint når det er langt i fra sannheten. Så det å dra til en psykolog var veldig vanskelig fordi da måtte jeg åpne meg å fortelle henne hva jeg sliter med å tenker. Det tok lang tid før jeg tørte å fortelle henne noe i det hele tatt, jeg snakket ikke med vennene mine om det heller. Det eneste jeg tenkte var at jeg ville bare fikse opp i det her selv. Jeg hadde mange søvnløse netter hvor jeg bare lå der å trodde jeg skulle dø på grunn av angsten min.
Jeg visste innerst inne hva jeg var redd for, men det tok meg hele fire år før jeg endelig klarte å fortelle psykologen min det. Jeg er livredd for å dø, det er angsten min. Jeg syntes det var så flaut å si det høyt, derfor sa jeg det aldri til noen bortsett fra mamma. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg er redd for det, når alle kommer til å dø en dag uansett? Men det er noe jeg sliter fortsatt med den dag i dag. Hver gang noen rundt meg er dårlig så stresser jeg og tror at dem skal dø, så jeg ringer og sender meldinger konstant for å høre hvordan det går. Det er ikke sunt å leve på denne måten her. Jeg holdt på å takke nei til Paradise hotel på grunn av angsten min og fordi jeg måtte reise alene i så mange timer. Det å sitte på et fly i så mange timer trigger alltid angsten min. Noen dager går det fint, men andre dager innbiller jeg meg at jeg ikke får puste på flyet og blir stresset for at jeg skal besvime å lage en scene på flyet. Det skremmer meg enda mer, så da stresser jeg meg opp med alle mulige tanker som surrer rundt oppe i hodet mitt. Når jeg skulle reise til Mexico så gruet jeg meg masse, men dette var noe jeg skulle gjøre og noe jeg virkelig hadde lyst til å gjennomføre. Siden jeg alltid har takket nei eller avlyst mye på grunn av angsten min, så skulle jeg vinne over angsten denne gangen. Jeg hadde kontakt med produksjonen hele veien å snakket masse med familien min og vennene mine på veien dit. Så turen gikk overraskende bra! Hele tiden der inne på hotellet husker jeg at jeg sa til meg selv: «Du må holde deg her inne så lenge som mulig». Sånn at jeg kunne reise hjem med resten av gjengen. Jeg var der lenge og kunne endelig reise hjem med de andre, på vei hjem til Norge så satt alle vi rett ved hverandre på første flyet. Jeg satt med Thea men etter bare 10 minutter på flyet så måtte jeg gå til en som jobber i produksjonen å sette med henne fordi de visste om det her. Hun snakket med meg og hjalp meg, jeg fortalte ingen om det her inne på pH da jeg ikke liker å snakke om problemene mine.
Husker det var en episode der inne, fordi noen ganger får jeg panikk angst. Da satt alle vi ved bassenget og jeg drev å kosa med håret til Marthe, så fikk jeg plutselig angsten og denne gangen var det en av de verste. Jeg bare blir borte på en måte? Da skremte jeg Mario, Marthe og mange andre som satt der, da kom produksjonen med en gang da de ser alt og hørte alt 24/7. Jeg fikk piller så fikk jeg beskjed om å slappe av, den dagen så gikk jeg glipp av mye blant annet når vi fikk brev. De andre hadde fått beskjed om å la meg hvile og ikke røpe når de hadde fått brev. Det gikk heldigvis bra.
Jeg slet ikke så veldig med angst inni på ph og det er jeg uendelig glad for. Jeg er veldig glad for at jeg ikke takket nei til denne fine opplevelsen bare på grunn av at jeg var redd for å fly alene eller redd for å slite med angst der nede. Jeg har som sagt nå i 4 år avlyst mye og takket nei til så mye på grunn av angsten min, men denne gangen her så skulle jeg bestemme over min egen kropp og ikke la angsten ta overhånd som den har gjort i mange år nå. Jeg sliter fortsatt med angst den dag i dag, og i det siste har det blitt verre. Det kommer og går men jeg fortsetter å kjempe og jobber med det i stedenfor å late som ingenting. Angst er ikke noe man tuller med, det er så mange som sliter med det.
Det jeg vil si er hvis du sliter med angst eller depresjon så søk om hjelp! Det hjelper mye mer enn det du tror. Jeg har selv vært der, hvor jeg nektet å gå til en psykolog kun for å snakke om problemene mine. Men vet du hva? Vi alle sliter med noe og det er ikke flaut å snakke om det eller vise svakheten din til andre.
For meg er det et stor steg å skrive om det her på bloggen og dele det med hele Norge. Det er ikke lett for meg å åpne meg sånn her, jeg sliter veldig mye med å vise andre at jeg har det kjipt. Jeg holder som regler alle kortene tett til brystet. Liker ikke å vise andre svakheten min, det er den verste følelsen jeg vet om. Men jeg blir bare bedre og bedre for hver dag som går. Jeg har enda en lang vei å gå. Jeg vil at folk som er der ute som sliter med det samme som meg skal vite at de er ikke alene om det, og at det er helt greit å snakke med en psykolog hvis du trenger det. Det er ikke flaut å ha en psykolog det er egentlig bare bra det, syntes personlig at alle en eller annen gang trenger å snakke med en psykolog.
Nå er det midt på natten og jeg sliter veldig mye med angsten i natt. Vet ikke helt om jeg tørr å publisere dette da jeg virkelig syntes det er vanskelig å publisere et så personlig innlegg. Det er vanskelige for meg å snakke om det her enn hva dere hadde trodd. Det er ikke mange som vet om det her engang, ingen fra ph vet om det her- kun produksjonen. Familien min vet også om det og noen av vennene mine i Moss, så dette er virkelig ikke lett å publisere.
